torsdag 19 februari 2015

Tre intressanta texter i attentatens efterföljd

Från en tidigare Vilksföreläsning i den danska Kruttunnan. Foto: Astrid Nydahl
Medan jag ägnar mig åt Kafkas brev till Milena Jesenska (Pollak) noterar jag att det publicerats två mycket intressanta artiklar om Vilks, hädandet och den mordiska islamismen. I Dagens Nyheter skrev Elisabeth Åsbrink:
"Blasfemi är att gå emot rådande normer, att genom ord, bild eller forskning ändra det som anses grundläggande och livsavgörande. Provocerande? Respektlöst? Jobbigt? Absolut. När Madonna ger ut den ljuvliga låten ”Like a prayer” rasar Vatikanen. I videon förför hon Jesus som är svart, och på sin ”Confessions tour” kläs hon i törnekrona och korsfästs på scen. ”Respektlöst, dålig smak och provocerande”, sade fader Leone från Rom. Blasfemi och ”långt över det heligas gräns”, enligt kardinal Tonino. Judiska och muslimska religiösa ledare stämde in. Well, kalla mig en dålig människa, men jag blir lycklig varje gång jag dansar till den."
Hennes slutkläm är:
"Den som utmanar den rådande smaken, det rådande tankesystemet – den konstnär eller forskare som går emot vår dagliga ström av oskrivna lagar – kanske inte gör världen lugnare och fredligare. Konstens estetiska kvalitet är kanske inte alltid god. Tillvaron blir kanske jobbigare, mer komplicerad och otrygg. Men vi ska vara rädda om den ädla konsten att häda, och beundra dem som vågar utföra den. Utan blasfemi skulle vi fortfarande tro att solen och stjärnorna kretsar runt jordklotet, och fortfarande insistera på att vi människor är centrum av universum."
Också i DN skrev Johan Croneman en krönika, med bland annat följande uppfordrande rader:
"Lars Vilks har inte precis gjort sig folkkär – jag kan inte påminna mig en så hotad och förföljd och utsatt svensk konstnär med så minimalt folkligt stöd. Och noll förståelse. Vi får nog delvis tacka delar av ett aggressivt Kultursverige för det. Åren efter ”Rondellhunden” var han närmast hånad. Rätt många bör ta sig en titt på vad de skrev då."
I norska vänstertidningen Klassekampen kan man läsa en mycket intressant artikel av Tommy Olsson där han bland annat skriver om konsekvenserna av islamismen framöver:
"I en ikke alt for fjern fremtid vil sannsynligvis mitt avkappede hode sitte spiddet på gjerdet til Slottsparken, med mitt tomme blikk snudd mot den sprengte ruin der den amerikanske ambassaden pleide å ligge. Og folk vil skrive «Jag är Tommy» i facebookstatusen sin, øyeblikket før det banker på deres dør og de blir revet vekk. Offentligheten vil sitte igjen med den håndfull skribenter som har insistert på at man skal være snill og grei og ikke krenke dem som hogger hodet av en hvis man krenker dem. De som holdt fast i den ryggradsløse holdningen at karikaturene er et utslag av ugrei høyrepopulistisk mobbing, og at de som skyter på tegnerne i noen forstand er de virkelige ofrene i saken. Det er jo dessuten så ille fort gjort å krenke disse folka at det ikke hjelper noe særlig å gå stille i dørene heller – man må bare senke sitt hode, så lenge det nå sitter festet til kroppen, og vente til det går over. Men det går jo for faen ikke over; historien har gjentatt seg til forbannelse siden den 11. september 2001. Den ser, med få variasjoner, omtrent sånn ut: Spekulativ terroraksjon, mål for aksjonen, gjerningsmann/menn, antall døde ... og derfra tar media over: 1) Redegjørelse av hva som faktisk har skjedd. 2) Oppfølging. 3) Forutsigbare kommentarer – forskjellige statsledere som kondolerer, organisasjoner og tros­samfunn som tar avstand, og bestandig en muslim som uttrykker bekymring for at dette eventuelt vil føre til «ytterligere stigmatisering» for ham selv og de som er ham nær (det er alltid en mann, dette, og det blir gjentatt uavhengig av hva eller hvem som ligger bak den aktuelle aksjonen)." 
Man ska förstås läsa båda artiklarna i sin helhet. De är exempel på texter som inte går i islamismens ledband. Och de skrivs, hela tiden, men har en tendens att försvinna i alla kramgoa låtar från kultur- och ledarredaktioner.