lördag 21 februari 2015

Terrorn i Köpenhamn. Begravningen av mördaren och jihadisten. Tre pressröster

Från Lars Vilks utställning i Malmö 2013. Foto: Astrid Nydahl
Det finns skäl att nämna att Köpenhamns-jihadisten fick besök av hundratals muslimska män vid sin begravning på fredagen. Det hölls ett tal för honom i moskén på Dortheavej i Köpenhamns Nordvestkvarter och han fördes till "sista vilan" (fast vila blir det väl inte mycket av nu när han ska ta sig an alla oskulder i paradiset) på den muslimska begravningsplatsen i Bröndby. Omar Abdel Hamid el-Hussein begravdes i ett hörn av begravningsplatsen, allra längst bort från ingången. 

Ur fredagens nummer av Weekend-Avisen citerar jag nedan ur tre artiklar, skrivna av Jeppe Matzen som var på plats när  Krudttønden  angreps,  Sören Villemoes och Frederik Stjernfelt, alla tre viktiga personer i den danska samhällsdebatten. Observera att texterna nedan endast är korta citat ur långa texter.

JEPPE MATZEN:

De første tre-fire knald er uvirkelige. Høje, men stumpe. Men så står det klart: Der skydes bag min ryg. Lyden kommer ude fra foyercafeen på den anden side af svingdøren umiddelbart bag det runde cafebord, som jeg deler med den franske ambassadør, François Zimeray.

På podiet fem-seks meter skråt til højre for mig er alt gået i stå. Ingen foredragsholdere eller arrangører siger et ord. Ligesom tilhørerne til dette debatmøde om ytringsfrihed i Krudttønden sidder de helt tavse. Frosset fast til deres stole. Paralyserede.

Jeg griber min mobiltelefon på cafébordet og kaster mig ud til venstre, bag om ryggen på ambassadøren. I samme sekund - som en stor uformelig organisme - sætter hele rummet sig i bevægelse. Folk kaster sig mod gulvet eller springer op fra deres stole for at søge skjul. Alle er stadig fuldstændig tavse. Ingen skriger, men foredragssalen fyldes af lyden fra tiltagende skud og larm fra møbler, der vælter.

Jeg har ingen plan om en flugtrute, jeg vil bare væk fra skudlyden ude i forhallen bag mig. Men min vej væk mod foredragssalens modsatte ende er spærret af frilagt bindingsværk, som går ud i lokalet fra ydervæggen mod gaden. Jeg træder op på en stol og videre op på en barstol, springer over en vandret bindingsværksbjælke i lidt over en meters højde og vælter ned på den anden side blandt nogle stole. I et splitsekund åler jeg mig på albuerne hen over gulvet og forsøger at finde skjul. Men tænker så: »Nej, jeg skal ikke ligge her på gulvet og skydes i nakken.« Jeg ved ikke, hvor mange terrorister der er, men hvis de først trænger ind i foredragssalen, er vi chanceløse.


SØREN VILLEMOES:

Når man har afgivet troskab, skal man adlyde kaliffens ordrer. En af disse ordrer gik rundt sidste september, da terrororganisationen kommanderede muslimer i Vesten til at dræbe vantro. Var det her, Omar El-Hussein ønskede, at vi skulle lede efter meningen med den ekstreme vold? Søgte han døden i konfrontationen med politiet i håb om adgang til paradis? I så fald ønskede Omar El-Hussein at blive set som et menneske drevet af tankens kraft mod et højere mål. Det var ikke vores ynk, han ønskede, men vores frygt.

Siden i lørdags har flere luftet muligheden, at Omar El-Hussein måske slet ikke var terrorist, men blot en almindelig morder. Som professor Ole Thyssen skrev i Politiken: »Er det en forvirret og voldelig ung mand, som har begået et dobbeltmord? Så er det en sag for politiet, som tilsyneladende har opklaret sagen og dræbt den formodede gerningsmand.

Og så er den sag ikke længere.« El-Husseins sidste ord tyder på, at sagen er længere. At det ikke blot var simple mord, men terror med et politisk sigte. Som hans gamle bekendte fra Mjølnerparken, Mohammed, formulerede det: »Han troede på det, han gjorde, og han havde et formål,« lød hans uapologetiske bud på en forklaring.

Det er en ideologisk strid, der er foregået siden 1800-tallet, som nu kæmper om at give mening til El-Husseins ekstreme gerninger. Liberale og konservative har altid ment, at mennesket er drevet af ideer. Og på venstrefløjen har det siden Karl Marx været umuligt at forstå handlinger uafhængigt af den samfundsstruktur, der producerer dem.

Søger man, kan begge fortællinger indlæses i Omar El-Husseins korte liv.


FREDERIK STJERNFELT:

Strukturen i anslagene i Paris og København - først mod ytringsfrihed, så mod jøder - angiver meget godt den extreme islamismes aktuelle strategi. Man er ude på at skabe en radikaliseringsspiral, så stadig flere europæiske muslimer føler sig tiltrukket af islamismen - og så stadig flere »indfødte« europæere bliver tiltrukket af dens analoge modstanderbillede på den nationale højrefløj, der igen vil skræmme endnu flere, muslimer såvel som ikke-muslimer, til at forsvare indskrænkninger i ytringsfrihed og de andre frihedsrettigheder, som man anser som et centralt problem i demokratierne.

»Fuck freedom«, som demonstranterne mod JP-tegningerne i sin tid sagde. Den position, der skal gøres umulig, er oplysningens tolerance, pluralisme og ytringsfrihed. Også her er der mindelser om RAFs strategi i 70erne: man ville med blodig terror presse staten til at tage drastiske skridt, så staten ville afsløre »sit sande ansigt«. Tilsvarende vil de extreme islamister sprede terror og presse de vestlige samfund til at fremstå som afskyelige undertrykkelsesapparater, der ikke kan appellere til almindelige muslimer.

Midt mellem de seneste terrorangreb forekom en lille hændelse i Paris. Den franske graffitikunstner Combo lavede et forsonligt kunstværk på en mur i en forstad. COEXIST - stod der, »sameksistér« - C'et var den muslimske halvmåne, X'et var davidsstjernen og T'et det kristne kors. Fire unge mænd så værket og bad ham fjerne det øjeblikkelig. Da han nægtede, fik han tæsk.

Jeg kender ikke til nogen patentkur, der kan fjerne eller dæmpe islamismen. Men jeg tror en forudsætning for ordentlig politik er, at man begynder med at se virkeligheden i øjnene - at forstå hvem modstanderne er, hvor mange de er, hvad de vil.

Det nytter ikke noget at lukke øjnene for islamismens aggressive vækkelse og dens politiske program - uanset om man hellere vil forestille sig, at islam i al generalitet er ondskaben selv eller at islam som helhed er fredens religion.




fredag 20 februari 2015

Julia Butschkow: Apropå Opa (Sadura, översättning av Linda Östergaard)

Varje initiativ till översättningar av dansk litteratur välkomnas! Under mer än tjugo år läste jag i princip all ny dansk skönlitteratur och tyckte att den var betydligt mer spännande än den svenska. Sedan jag lämnade yrkeslivet har det varit skralt med det. Mest det jag haft råd att köpa har blivit läst. Så jag tog mig med stor glädje an Julia Butschkows självbiografiska roman Apropå Opa. Den har en ton som talar till mig direkt och den fragmentariska prosan passar perfekt för ämnet. 

Ämnet är just att JB i jagform berättar om sitt liv i relation till pappan och den tyska farfadern, Opa. Det ligger minst en hund begraven i den familjehistoria där Opas roll under nazismen förtigits eller förringats. Han visar sig ha haft en rätt betydande post i den tyska ockupationsstyrkan i Polen. Han har personligen skickat judar i döden. JB kan inte föreställa sig att ett liv skulle innefatta kontakt eller umgänge med honom, men hon ser tillbaka på närmast klaustrofobiska träffar från tidigt i det egna livet. En julskildring från Opas tyska hem skulle kunna bli en pjäs med rent Norénska kvaliteter i all sin groteska låtsastrivsel.
 
Butschkow har skrivit en roman som hela tiden är öppen med sin självbiografiska karaktär. Hon skriver en stram och ytterst passande prosa. Sentimentaliteten släpps aldrig fram, men man anar den mellan raderna; hur hade livet kunnat bli och vara om inte…

Om Linda Östergaards översättning har jag bara gott att säga. Hon slirar inte ner i danismer (vilket annars är pinsamt vanlig i det som översätts från grannlandet).

En enda sak gör mig fundersam, och det är när romanen avslutas med orden ”Enstaka passager i boken är lätt bearbetade citat från självbiografin Bis zur letzten Stunde av Traudl Junge”. Vad, frågar jag mig, är hämtat ur ett annat litterärt verk, och varför kunde inte det anges inne i berättelsen?
Annars: en angelägen, bitvis gripande, och rakt igenom övertygande berättelse om ett stycke dansk-tysk samtidshistoria.





torsdag 19 februari 2015

Tre intressanta texter i attentatens efterföljd

Från en tidigare Vilksföreläsning i den danska Kruttunnan. Foto: Astrid Nydahl
Medan jag ägnar mig åt Kafkas brev till Milena Jesenska (Pollak) noterar jag att det publicerats två mycket intressanta artiklar om Vilks, hädandet och den mordiska islamismen. I Dagens Nyheter skrev Elisabeth Åsbrink:
"Blasfemi är att gå emot rådande normer, att genom ord, bild eller forskning ändra det som anses grundläggande och livsavgörande. Provocerande? Respektlöst? Jobbigt? Absolut. När Madonna ger ut den ljuvliga låten ”Like a prayer” rasar Vatikanen. I videon förför hon Jesus som är svart, och på sin ”Confessions tour” kläs hon i törnekrona och korsfästs på scen. ”Respektlöst, dålig smak och provocerande”, sade fader Leone från Rom. Blasfemi och ”långt över det heligas gräns”, enligt kardinal Tonino. Judiska och muslimska religiösa ledare stämde in. Well, kalla mig en dålig människa, men jag blir lycklig varje gång jag dansar till den."
Hennes slutkläm är:
"Den som utmanar den rådande smaken, det rådande tankesystemet – den konstnär eller forskare som går emot vår dagliga ström av oskrivna lagar – kanske inte gör världen lugnare och fredligare. Konstens estetiska kvalitet är kanske inte alltid god. Tillvaron blir kanske jobbigare, mer komplicerad och otrygg. Men vi ska vara rädda om den ädla konsten att häda, och beundra dem som vågar utföra den. Utan blasfemi skulle vi fortfarande tro att solen och stjärnorna kretsar runt jordklotet, och fortfarande insistera på att vi människor är centrum av universum."
Också i DN skrev Johan Croneman en krönika, med bland annat följande uppfordrande rader:
"Lars Vilks har inte precis gjort sig folkkär – jag kan inte påminna mig en så hotad och förföljd och utsatt svensk konstnär med så minimalt folkligt stöd. Och noll förståelse. Vi får nog delvis tacka delar av ett aggressivt Kultursverige för det. Åren efter ”Rondellhunden” var han närmast hånad. Rätt många bör ta sig en titt på vad de skrev då."
I norska vänstertidningen Klassekampen kan man läsa en mycket intressant artikel av Tommy Olsson där han bland annat skriver om konsekvenserna av islamismen framöver:
"I en ikke alt for fjern fremtid vil sannsynligvis mitt avkappede hode sitte spiddet på gjerdet til Slottsparken, med mitt tomme blikk snudd mot den sprengte ruin der den amerikanske ambassaden pleide å ligge. Og folk vil skrive «Jag är Tommy» i facebookstatusen sin, øyeblikket før det banker på deres dør og de blir revet vekk. Offentligheten vil sitte igjen med den håndfull skribenter som har insistert på at man skal være snill og grei og ikke krenke dem som hogger hodet av en hvis man krenker dem. De som holdt fast i den ryggradsløse holdningen at karikaturene er et utslag av ugrei høyrepopulistisk mobbing, og at de som skyter på tegnerne i noen forstand er de virkelige ofrene i saken. Det er jo dessuten så ille fort gjort å krenke disse folka at det ikke hjelper noe særlig å gå stille i dørene heller – man må bare senke sitt hode, så lenge det nå sitter festet til kroppen, og vente til det går over. Men det går jo for faen ikke over; historien har gjentatt seg til forbannelse siden den 11. september 2001. Den ser, med få variasjoner, omtrent sånn ut: Spekulativ terroraksjon, mål for aksjonen, gjerningsmann/menn, antall døde ... og derfra tar media over: 1) Redegjørelse av hva som faktisk har skjedd. 2) Oppfølging. 3) Forutsigbare kommentarer – forskjellige statsledere som kondolerer, organisasjoner og tros­samfunn som tar avstand, og bestandig en muslim som uttrykker bekymring for at dette eventuelt vil føre til «ytterligere stigmatisering» for ham selv og de som er ham nær (det er alltid en mann, dette, og det blir gjentatt uavhengig av hva eller hvem som ligger bak den aktuelle aksjonen)." 
Man ska förstås läsa båda artiklarna i sin helhet. De är exempel på texter som inte går i islamismens ledband. Och de skrivs, hela tiden, men har en tendens att försvinna i alla kramgoa låtar från kultur- och ledarredaktioner.


Vladimir Tismaneanu: The Devil in History. Communism, Fascism, and some lessons of the twentieth century

Vladimir Tismanean, född 1951 i Braşov
Professor John Grey (London School of Economics) diskuterar i TSL den bok, The Devil in History, som Vladimir Tismaneanu utgivit. Tismaneanu har en mycket intressant bakgrund då hans föräldrar båda var kommunister och tillhörde den rumänska nomenklaturan. Själv kommunist lämnade han Rumänien redan 1981 och bosatte sig i USA. Efter  Nicolae Ceauşescus och regimens fall återvände han och 2006 blev han ordförande för den utredning som skulle ta reda på hur kommunistpartiets diktatur fungerat. Utnämningen skulle visa sig mycket kontroversiell eftersom båda han själv och hans föräldrar varit kommunister. Hans bok har en underrubrik som lyder Communism, Fascism, and some lessons of the twentieth century. Den visar dock inte på något som idag är etablerad kunskap – vilken skulle kunna sammanfattas i orden “samma andas barn” – tvärtom vill den gå ett stort steg längre och etablera en annan tes som gör gällande att såväl den ideologiska basen som den totalitära praktiken uppvisar fler likheter än skillnader mellan kommunismen och fascismen.

Behöver man tvivla om den kommunistiska synen på att "den nya människan" är överlägsen oss andra? Detta propagandaplakat som manar till arbete och vaksamhet såg jag i Albanien 1978.  Foto: Thomas Nydahl
Det första Grey tar upp är det faktum att både de kommunistiska staterna, alltsedan Lenin och Sovjetunionen, och de fascistiska, utgått ifrån tanken att det finns stora segment av varje lands befolkning som måste betraktas som ”former people”.  Kanske kunde man översätta det med ”icke-människor”? Det som i fascismen och nazismen formulerades som ”ras-fiender” hade sin motsvarighet i kommunismens ”klass-fiender”. Resultatet blev detsamma: fördrivningar, fängslanden, förintanden. Dessa tre F kan sägas stå för olika strategier i de olika systemen, men trots att det inte fanns något Treblinka i Sovjet får man inte glömma dess väldiga Gulag-hav. Dog gjorde de flesta av dessa ”icke-människor”.

Vladimir Tismaneanu menar i sin studie att man i fallet Rumänien tydligt kan se hur mellankrigsperiodens fascism har direkta paralleller med kommunisttiden, och då inte bara när det gäller totalitarismen. Nej, säger Tismaneanu,
"Although Romania was a socialist state committed to Marxist tenets and thus ostensibly left-wing, especially after 1960, the ruling party started to embrace themes, motifs, and obsessions of the interwar Far Right”.
Han menade att detta bara liknade en paradox, men att
“European Fascism was a mishmash of mad and bad ideas - clerical authoritarianism and anti-liberal Nietzschean atheism, a neo-primitivist cult of ‘thinking with the blood’ and modernist worship of technology, among others”
vilket har sin direkta motsvarighet i kommunismens vurm för entocentrisk nationalism, rasism och anti-semitism. Nog minns jag mina albanska resor och hur albanska kommunister såg på sig själva; i första hand var de bättre människor och av ett annat material än européer som levde i kapitalistiska (västeuropeiska) eller revisionistiska (östeuropeiska) länder, så visst är det befogat att tala om just en etnocentrisk nationalism.

Vad Europas liberaler tycks oförmögna att förstå, är att kommunismen alls inte är en “vacker dröm” som misslyckats, sager Tismaneanu. Det är istället så att vi från början har att göra med ”evil in politics”. Därför kommer hans redovisning av kommunismens totalitarism att bli motsagd av de människor som vill insistera på att kommunismen i grund och botten var ett ”humanistiskt projekt” som spårade ur på grund av ett ”underutvecklat samhälle och omgivningens belägring”.

Vi vet att kubanerna resonerar ungefär så idag, när de vill försvara sin enpartistat och dess tillkortakommanden och förtryck. Eftersom jag själv skrivit mycket i detta ämne, bland annat i essän Det totalitäras frestelse som finns i min bok Kulturen vid stupet (2011), finner jag detta mycket intressant. För att lära sig något nytt måste man våga och vilja ta till sig nya eller ovanliga sätt att analysera och se på historien.

Att fascismen och kommunismen inte bara är samma andas barn utan att de har en gemensam grundideologi och en gemensam ambition i utrotningen av icke-människorna för att kunna uppfylla sin dröm, är i alla fall en sak som jag inte ser diskuterad i Sverige. Och det är inte alls konstigt. I vårt land lever myten om kommunismen som en snällare variant av socialdemokrati på det praktiska planet. Ideologiskt förs ingen diskussion alls om dess utgångspunkter och praktik. Andra frågor har helt tagit över det offentliga samtalat – särskilt det som inte ens kan kallas samtal utan mer viskning bakom stängda dörrar.